Still in Greytown :)

Vi har hatt noen avslappende dager, med soling og shopping. Vi sto opp kl.07:00 på torsdag for å dra å handle, tro det eller ei har vi aldri stått opp så tidlig for å shoppe. Men det var en fin tur, og vi fikk virkelig sett hvor motstandsdyktige vi er - og guri land, vi er sterke;)

I går var vi med Elin til Eshane, en landsby ca 30 min unna. Vi plukka opp mange barn på veien, så bilen var full. På barnemøte var det ca 80 unger, i alderen 2-13 år. De sang flere sanger på zulu, men også noen barnesanger vi kjente igjen fra Norge, som Elin hadde oversatt til engelsk. Vi ble mektig imponert over hvor rolig barn kan være, det er jo fordi her er det ingen som gir dem oppmerksomhet på den måten, dette er det eneste som er tilrettelagt for dem. Synet av barna som bare satt der og hørte på noen fortelle hitsorier fra Bibelen på en enkel måte, med få hjelpemidler- utrolig.

Etter barnemøte ble vi kjørt til bryllupet. Vi rakk akkurat bruden, vi gikk faktisk i hælene hennes inn den rødeløperen;) Det var en dame som viste oss plassene, og vi ble plassert ved brudens familie. Vi satt nesten på den rødeløperen og stirret bruden rett i ryggen - litt av noen plasser til to ukjente hvitinger. For vi var faktisk de eneste hvite, derfor glodde de, tok på oss og klemte oss. Her er sermonien og festen i samme lokale. Folk kom og gikk, det ble i nordmenns øyne, rotete og bråkete. Men når det kommer til planleggingen av dette bryllupet har vi noe å lære. Ingen/alle er invitert, og alle får mat selv om antallet er ukjent. Hvem som helst kan servere, noe vi fikk erfare.
Vi var jo der sammen med Bongekile, fam. Bildøys fadderbarn, og hun hadde vært med på planleggingen. Hun klarte da, utrolige nok, å overtale oss til å være med å servere. Når vi fikk maten i hendene, sa de vi skulle servere bruden og brudgommen -hjelp. Så der gikk vi da, opp den rødeløperen til scena der bruden,brudgommen, og forloverne satt. Vi balanserte med store brett forbi bryllupskaka, takk og lov gikk det bra, selv i havaianas;)
Da vi skulle gå, ville alle si hadet. Selv pastorens kone, som vi ikke hadde møtt, ville ha oss frem for nok en klem og håndtrykk -hun elsket oss, og var veldig glad for vår tilstedeværelse og hjelp. Til tider var det mer fokus på oss enn brudeparet.
Brullupet var delt i to. Først var det sermoni med sang og bønn, så var det mat. Deretter danset brudeparet med følge ut av lokalet, og dro til fotografen. For så å komme tilbaket til andre del, med musikk og dans. Det var en fin opplevelse å være i et afrikansk bryllup :)

Vi sliter litt med dataen, så vi får ikke lagt ut bilder her, men sjekk facebook :)

"Hakuna matata"